Det stilles spørsmål om effekten av høy BMI på sykdom og dødelighet, det er på tide å tenke nytt når fysisk helse skal vurderes.
Fedme har økt over hele verden, det er en risikofaktor for diabetes, hjerte-karsykdom, kreft, søvnapne, fettlever, slitasjegikt, og andre plager; og er forbundet med uførhet, død og enorme helsekostnader. Til tross for de klare negative følgene av fedme har noen studier konkludert med at fedme definert som Kroppsmasseindeks eller Body Mass Index (BMI) bedrer overlevelsen. Det er derfor nødvendig å diskutere det såkalte «fedme-dødelighets paradokset».
Diagnose av fedme er ofte basert på BMI, beregnet ved å dele vekten i kg på høyden i meter i andre potens (kg/m). Individer 18,5 til 24,9 vurderes til normalvektige, 25 til 29,9 beskrives som overvektige, og de med BMI over 30 blir betraktet som fet. Fedmegruppen blir igjen delt inn i henholdsvis BMI grad I,II og III (30-34,9; 35-39,5; over 40). Selv om denne oppdelingen for overvekt og fedme er mye i bruk, er det verdt å merke seg at BMI verdiene for overvekt og fedme er forskjellig for Asiater. De har mer kroppsfett på normale BMI verdier og er svært utsatt for å utvikle diabetes. Sannsynligvis skyldes dette i hovedsak at dagens BMI øker med høyden opphøyet i potensen 0,5 (m 0,5)(Jfr. Mine innlegg om Helgerud Indeks i Dagens Næringsliv 4.6 og 9.6-21). Asiater blir derfor systematisk undervurdert på BMI fordi de i gjennomsnitt er lavere enn befolkningen i den vestlige verden.
Det er beskrevet en U-formet sammenheng mellom BMI og dødelighet. BMI over 30 er forbundet med økt dødelighet, fra hjerte-karsykdom, diabetes, kreft og andre sykdommer. På den andre siden er BMI under 18,5 også forbundet med økt dødelighet blant annet på grunn av underernæring, røyking og kreft. Overvekt (25-29,9) er derimot i flere undersøkelser ikke forbundet med økt dødelighet! Disse funnene har naturlig nok skapt publisitet og konflikt.
Det er en vanlig oppfatning at BMI representerer en indeks for et individs fettmasse. Den blir også mye brukt som en risikofaktor for utvikling av, eller forekomst av en rekke sykdommer og helseplager. I tillegg blir BMI mye brukt når det gjelder politiske beslutninger om folkehelsa. Det er nå mer og mer klart at BMI er en dårlig indikator på prosent kroppsfett. Viktig er det også at BMI ikke vurderer hvor fettet er plassert på kroppen. Dette er ikke bare en faktor for den fysiske helsen, men også et sosialt problem. Til sist, nyere studier viser en stor spredning i BMI med moderat risiko for død.
Det er på tide å bevege seg bort fra BMI som et surrogat for bestemmelse av fettmassen. Alternativt, hvis BMI fortsatt skal brukes, må den justeres i tråd med biologisk skalering (Helgerud Indeks), kategorier og definisjoner bør endres slik at den reflekterer dagens befolkning. Den nåværende BMI klassifiseringen er også misvisende når det gjelder å vurdere effekten av fettmassens betydning for dødelighet.
BMI var for opprinnelig ikke utviklet som en indeks på fedme i befolkningsstudier. Derimot har den blitt brukt mye fordi det er så enkelt å måle og beregne. Den gunstige vekten for å kunne predikere helsestatus og død er avhengig av alder, kjønn, genetikk, maksimalt oksygenopptak og underliggende sykdommer. For å sitere Galileo, «Mål alt som kan måles, og gjør målbart hva som ikke kan måles». Det haster å utvikle nøyaktige, praktiske, og rimelige verktøy for å vurdere kroppssammensetningen på en langt bedre måte enn BMI kan tilby. Men ikke vent på at nye verktøy skal utvikles, det er vårt ansvar.
Du skal vite at trent flesk er lite helsefarlig......når det lukter bacon så er du på rett vei!
Test ditt maksimale oksygen opptak og finn din biologiske alder med Myworkout GO. Last ned gratis på iOS eller Android.
Kontakt
Ressurser
