Hvis du er høy vil du fremstå som mye feitere, og hvis du er lav, vil du fremstå som mye tynnere. Professor i medisin, Jan Helgerud foreslår en ny beregning av BMI (body mass index/ kroppsmasse sammensetning).
Mange folkehelseundersøkelser, for eksempel Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag, har de siste årene rapportert at økt fedme, uttrykt som BMI, kan gi økt risiko for alvorlig sykdom og død. Men disse undersøkelsene kan ikke si noe om årsak-virkning, bare om en mulig sammenheng.
I 2016 foreslo et utvalg i USA at ansatte kunne straffes med opp til 30 prosent høyere pris på helseforsikringen hvis de for eksempel ikke reduserte sin BMI.
En feilklassifisering kan få en rekke uheldige konsekvenser som stigmatisering, dårlig samvittighet, skam, og eventuelt beskjed om å gå ned eller opp i vekt. Diagnose og forebyggende behandling kan bli forsinket.
Hva med de «overvektige» som har god hjerte-kar kapasitet, det vil si nesten halvparten av de overvektige, og 30 prosent av de sykelig overvektige?
Mange diskuterer også forholdet mellom muskel og fett som en viktig feilkilde for BMI. Muskel har cirka 18 prosent høyere egenvekt enn fett. Men er du så ekstremt flink til å trene at du klarer å gjøre om ti prosent av din kroppsmasse fra fett til muskel, vil BMI bare øke med to prosent.
Tidsskriftet The Economist publisert i 2013 et brev fra matematikkprofessor Nick Trefethen ved Universitetet i Oxford. Han var bekymret for at dagens beregning av BMI fører til at millioner av korte folk tror de er tynnere enn de er, og at millioner av høye folk tror de er fetere.
Fra 1832 var BMI kjent som Quetelet Index, oppkalt etter en belgisk forsker. Det var han som laget indeksen BMI = vekt delt på høyden ganger høyden, altså kilo per kvadratmeter (kg/m²).
Men vår verden er tredimensjonal, ikke todimensjonal, som beregningen av BMI skulle tilsi.
Tar vi to like personer vil vi derfor vente at høyde, armlengde, skritt og andre «lineære dimensjoner» (L) er proporsjonale. (Det betyr at BMI= kg/m² tilsvarer et volum, L3, delt på et areal L2 som gir L, eller i dette tilfelle høyde.) BMI-tallet øker derfor proporsjonalt med høyden, noe som selvsagt er feil. Høye personer må jo ikke ha mer fett på kroppen og dårligere helse. Kvinner er i gjennomsnitt åtte prosent lavere enn menn. Gjennomsnittshøyden er 1,65 meter for kvinner og 1,80 meter for menn. Dette betyr at vi kan forvente ni prosent høyere BMI for menn fordi de er høyere. Bruker vi en BMI på 25 (grensen til overvekt) på en gjennomsnittlig kvinne, vil en mann i gjennomsnitt få 27,3 og være overvektig bare som følge av at han er høyere.
Menn har i gjennomsnitt økt sin høyde fra 1,70 meter på Quetelet sin tid til 1,80 meter i 1985. Vi kan derfor forventer seks prosent høyere BMI i dag enn for 150 år siden. Dette høres kanskje lite ut. Men for personer som befinner seg i overgangen mellom normal og overvekt, eller overvekt og sykelig overvekt, vil det føre millioner av personer over i ny kategori, bare fordi vi er blitt høyere.
Kvinner og menns vektøkning de siste 40 årene på henholdsvis syv kilo og ni kilo kan dessverre ikke forklares av økt høyde. Fedme- og inaktivitetsepidemien i verden kan ikke bortforklares.
Fordi dagens BMI er misvisende, vil jeg i all beskjedenhet foreslår en alternativ beregning oppkalt etter meg:
Helgerud Indeks = vekt/høyde x høyde x høyde = kg/m³, altså kilo per kubikkmeter (proporsjonalt med L3/L3 lik 1).
Da vil indeksen gi et riktigere bilde av hvordan vekten til en voksen person avhenger av deres høyde. Vekt og høyde øker ikke i samme forhold gjennom livet, men vi bør heller ikke bare bruke ett tall eller én indeks når vi skal vurdere kompliserte helseforhold.
Jeg er bekymret, som professor Trefethen, når det gjelder å basere seg så mye på en enkel formel for å fastsette overvekt og fedme. Dette gjelder både i det medisinske miljøet og i noen helseforsikringsselskaper.
Det vil ikke være behov for å gjennomføre de store helseundersøkelsene på nytt, vi kan bare bruke Helgerud Index i stedet for BMI og gjennomføre nye dataanalyser. Forhåpentlig vil vi da feilklassifisere folk basert på forholdet mellom vekt og høyde i langt mindre grad.
Er det ett tall en person med fedme skal forholde seg til, er det maksimalt oksygenopptak eller kondisjon. Maksimalt oksygenopptak er en viktigere indikator på fysisk helse enn de etablerte risikofaktorene som røyking, forhøyet blodtrykk, høyt kolesterol og type to diabetes.
Det anbefales å måle maksimalt oksygenopptak i klinisk praksis. Et standardisert arbeid i form av gange eller løping vil kunne gi svært nyttig informasjon om kondisjonen. Dette kan du gjøre med appen Myworkout GO. Vi må i tillegg tilby effektive råd til dem som ønsker å endre sin fysiske arbeidskapasitet og redusere fedme.
Test ditt maksimale oksygen opptak og finn din biologiske alder med Myworkout GO. Last ned gratis på iOS eller Android.
Kontakt
Ressurser
